Avissammenslåingen- det beste fra to verdener?

Ønsker å ta debatten og hva som kjennetegner en god lokalavis.

Fra 1. januar 2021 slår Opp og Opdalingen seg sammen til en avis.  Foto: Katrine Silseth Naas

Meninger

Skrevet av Julie Killingberg

Nyheten om avissammenslåingen i Oppdal har åpnet døren til en debatt jeg lenge har ønsket å reise, nemlig debatten om hva det er som kjennetegner en god lokalavis. Ta det gjerne med en klype salt, men jeg opplever at de to lokalavisene i Oppdal har slitt litt med det å møte enkelte samfunnsmessig viktige saker med en kritisk tilnærming. Det handler da om to vidt forskjellige utfordringer.


Slår sammen avisene i Oppdal

Polaris Media, som eier Opdalingen, kjøper seg inn i lokalavisa OPP i Oppdal. Resultatet blir én lokalavis i Oppdal fra nyttår etter 18 års aviskonkurranse.

 

På den ene siden har vi OPP-avisa som har satset stort på journalister med lang fartstid i Oppdal. Disse har naturlig nok svært inngående kjennskap til lokalsamfunnet, noe som gjør dem godt rustet til å forstå hva det er som faktisk foregår. Utfordringen deres opplever jeg å være det at de kanskje ikke alltid føler at de kan skrive om alle de viktige sakene fordi de har for nære forbindelser.

Opdalingen på sin side har ikke det samme problemet når det kommer til habilitet fordi de med sine mange nylig tilflyttede journalister ikke har de samme forbindelsene. Fordelen deres er at de kanskje evner å møte samfunnet med et mer åpent sinn, og at de lettere unngår å bli stemplet på bakgrunn av nettopp: sosiale forbindelser. Problemet er bare at de, slik jeg forstår det, ikke evner å plukke opp hva det er som faktisk foregår. I alle fall ikke i samme grad.

Jeg vil komme med noen eksempler på det jeg har antydet som utfordrende i denne sammenheng: nemlig det å skape en redaksjon som både evner å plukke opp viktige saker, og tørre å forholde seg kritisk på tross av personlige forbindelser. Dette gjelder særlig de saker som omhandler ressursfordeling, saker vi gjerne finner i skjæringspunktet mellom politikk og næringsliv.

I små lokalsamfunn kan en som er lokal ofte kjenne partene godt. Det er for eksempel fullt forståelig at OPP-redaktør Per Roar Bekken ikke har valgt å se noe nærmere på tildelingen av midler fra fellesgodefinansieringens mange undergrupper da det er hans gode venn, Inge Lauritzen som er i besittelse av mange av disse posisjonene. Man rydder ikke i hattehyllen til vennene sine! I alle fall ikke for åpen scene. Det er derfor viktig med et mangfold av journalister på laget.

Det er altså fullt forståelig at en redaktør unngår å skrive om saker som omhandler hans nærmeste, men likeså fullt kan dette være en påfallende utfordring for en redaksjon med ambisjoner om å sette viktige spørsmål på den politiske dagsorden. På den andre siden er det ikke alltid fordelaktig å være journalist utenfra heller. Det kan være vanskelig å oppfatte om det foregår næringspolitiske vennetjenester for eksempel, hvis en ikke vet hvem det er som er venner. Med andre ord kan det bli vanskeligere å avdekke det som med litt kraftigere språkbruk kan omtales som en form for korrupsjon.

Nå er det ikke slik at alle saker bør møtes med en kritisk tilnærming. Det skrives jo om mer trivielle ting også. Alt handler ikke om ressursfordeling. De fleste vil nok si seg enig i at det var et stort feiltrinn den gangen Opdalingens daværende redaktør Tore Aasheim forsøkte seg på en kritisk tilnærming ved anmeldelsen av en julekonsert med barn. Bedre ble det ikke da han møtte kritikken på Facebook med en lederartikkel om hvordan «enhver cowboy» kunne uttale seg. Han var kanskje redd for å være redaktør for en «koseavis», og glemte helt at det faktisk bør finnes noe rent «kosestoff», også i avisene. Med andre ord: ikke alt bør møtes med en like kritisk tilnærming. Man må velge kampene med omhu. Det handler da om ansvaret for å bygge en viss grad av konsensus i lokalsamfunnet. Dette forutsetter en bred dekning av idretten og kulturlivet, og en prioritering som gjør at alle føler seg inkludert.      

Så, hvordan kan en samlet redaksjon utfylle hverandre på best mulig måte, til det beste for oppdalssamfunnet? Det handler om å skaffe et mangfoldig knippe journalister for både å plukke opp nødvendig informasjon, og å kunne se sakene fra flere perspektiver. Videre bør avisen være bevisst hvem det er som dekker hva. Jeg mener at det er viktig at det finnes et talerør som er godt rustet til å løfte fram saker med en større bredde, og som gjenspeiler oppdalssamfunnet. Kanskje hadde avisen stått sterkere med en mer kollektiv ledelse.