Dette må det bli slutt på. Det er våre områder

Ordføreren uttrykker stor skuffelse til Klima- og miljødepartementets, Fylkesmannens og statstjenestemannsapparatets behandling av lokal forvaltning.

Ordfører Geir Arild Espnes (Sp).   Foto: Jan Are Melgård

Meninger

Skrevet av Geir Arild Espnes, ordfører i Oppdal kommune

Å får være ordfører for en kommune (som Oppdal), er en fin posisjon å være i, men det byr på noen virkelige skuffelser også. Den største skuffelsen er muligens Klima- og miljødepartementets, Fylkesmannens og statstjenestemannsapparatets behandling av lokal forvaltning med fullstendige ignorering av verneområdestyring og nasjonalparkstyring. Og også hvordan vi lar oss herse med på dette området. Det må det bli en slutt på.

Det virker på meg som om statsapparatet glemmer de intensjonene om vern gjennom bruk som lå til grunn for avståelse til nasjonalparker og verneområder. Intensjonene var at den lokale forvaltningen av disse områdene skulle være via skånsom bruk. Min mening er at det er på denne måten en absolutt best kan forvalte de naturressursene som naturen gavmildt byr på. Det er også på denne måten både kystkultur og vår fjellkultur kan få leve videre i det moderne. 

Vi selv, og de som kommer på besøk, må også huske at det er den gode lokale forvaltningen og høstingen av naturen gjennom generasjoner som er grunnen til at vi kan nyte de naturherlighetene som omgir oss. Enten det gjelder villmark eller kulturlandskapet. En må også huske at når det var lokal velvilje for å avstå områder til nasjonalparker og verneområder – så var det nettopp fordi en skulle fortsette med lokal forvaltning. 

Da må vi fortsette å forvalte gjennom bruk slik at det som vi forvalter ikke bare blir bevart til det råtner på rot. Det virker innimellom som om Staten ønsker å ta fra oss mulighetene til å gjøre det på rasjonelt vis. At de heller i kontorene lever i en romantisk drøm om å føre oss alle tilbake til veidemannens tid.

Jeg har for min del tre ferske eksempler på dette:

  1. For min del startet det denne gang med bruken av områdene Snøfjelltjønnin/Dindalen og Tjønnglupen. Her ønsker lokale brukere en tilgjengelighet for å forvalte området best mulig blant annet gjennom å vedlikeholde små hytter som ligger som en framskutt posisjon for forvaltning gjennom jakt og fiske. Vi vet jo hvordan det går med det som ikke brukes, det forfaller og blir borte. Det forverrer muligheten for å forvalte.  Å få dette til er nå blitt komplisert gjennom statlige byråkraters fortolkninger.
  2. Det andre eksemplet var fylkesmannens byråkraters behandling av bruk av verneområdet Storlidalen/Trollheimen. Her var den sedvanlige søknaden om løypelegging sendt inn av Hallvard Storli og Storlidalen løypelag. Svaret var sjokkerende lesning. Helt ny tenkning var kommet inn. Løypeleggingstidspunktene var innskrenket, tråkkemaskinen skulle ikke overstige en bredde på 3 meter, hydrauliske vinger for å få snøen ut av sporet skulle ikke lenger tillates, og den lilles sløyfa av spor inn i verneområdet skulle heretter legges med snøscooter. Noe som gjør det hele både mye vanskeligere og mindre miljøvennlig. Alle ser vi behov for regler og reguleringer. Men de må være tilpasset virkeligheten. En må se på hvordan reglene passer til det terrenget en ferdes og de behovene som finnes, og så MÅ det gjøres lokale tilpasninger. Naturforvaltning er ikke noe «one size fits all», som det kan føles som det som kommer fra departementene. Så nå må værenområdestyret gjøre seg bruk av lokal naturkunnskap og høre på de som skånsomt bruker området.
  3. Den siste provokasjonen mot lokal forvaltning og sjølråderett ble jeg utsatt for da jeg var tilstede under overrekkingen av nasjonalparkområdet som nå er ryddet etter bruken som skytefelt i Hjerkinnområdet. Der er det forresten ytt en formidabel innsats fra alle hold. Det skal vi selvfølgelig være stolte av, for det viser at en skal gi tilbake i den sammen tilstand som det ble lånt ut. Det var en flott feiring på Viewpoint Snøhetta. Der var Forsvarsminister og Klima og miljøminister. Det var ordførerne i Lesja og Dovre og alle hadde roller. Men de som skal stå for forvaltningen nå framover; Nasjonalparkstyret de hadde ingen rolle. De som faktisk skal passe på nasjonalparken på vegne av oss alle, de var satt på sidelinjen. Min forståelse var at det på kvelden var stor middag for å feiere den storstilte overrekkelsen. Heller ikke der var Nasjonalparkstyret representert. For meg er dette en bekreftelse på hvor mye statsapparatet bryr seg om oss i det hele tatt når det gjelder lokal forvaltning.

Dette må det bli slutt på. Det er våre områder. Vi har forvaltet disse til beste for alle i alle år. Så har jeg forståelse for at storsamfunnet vi sette regler for hvordan nasjonalparker skal behandles i det store. Men det må være slik som intensjonene var med disse områdene i starten; forvaltning gjennom bruk isteden for det vi ser nå forvaltning gjennom bevaring og fredning. De må forvaltes lokalt, og det må tas hensyn til lokale avveininger og skjønn.

Det er det demokrati eller folkestyre er. La folk få bestemme mest mulig over sine nærområder under det ansvaret som legges på. Ingen statlig detaljstyring ned i det små. Og så må lokal forvaltning i framtida være de som stolt viser fram det som finnes av herligheter i nasjonalparken, forklare den lokale forvaltningstanken, og slippe som nå å kun stå med lua i hånda nede ved døra og bukke de høye herrer inn. Nå må miljøbyråkrater slutte å betrakte lokal forvaltning som problemet; det er vi som er løsningen.