OPPDAL: Det er de halsbrekkende strengekappløpene og de vanvittig mange ordene det går an å fylle en låt med, som er Øystein Sundes musikalske signatur. Han er like mye en institusjon som artist, han har holdt på siden på 60-tallet, og blitt en av våre mest folkekjære.

Noe besøkstallet i kulturhuset også illustrerer. Fullsatt sal er få artister til gode i en ellers travel hverdag.

Og han innfrir forsåvidt publikums forventninger, der han sjonglerer med ord og setninger, driver fingerkappløp over strengene og forteller artige små anekdoter mellom låtene. Meget i sløyd er det ingenting å si på, selv uten Knerten Kamfjord (bass) er de samspilte og velspillende med et funklende glimt i øyet på scenen. Terje Kinn (mandolin/gitar) briljerer flere ganger, og det gjør sannelig Øystein Fosshagen (fele/mandolin) og Knut Hem (dobro/percussion) også. Opdalingen fikk dessverre ikke med seg navnet på vikaren.

Når en tenker på hvor mange ord Øystein Sunde har satt sammen så skulle det bare mangle at han ikke av og til kom i skade for å stokke om på dem ved enkelte anledninger. Og det gjør han, men publikum elsker ham likevel, og ler så tårene triller av ordkløyveriet.

Sunde er best når han synger og spiller de klassiske låtene, som "Den aller største gjedda noen noensinne hadde sett", "hest er best som pålegg" og "skal det være noe mer før vi stenger", selv om det blir noe tekstkrøll også på sistnevnte.

Men når det er sagt, så skal det mye til å overgå Sundes underfundige hverdagslyrikk. Spikeren på hodet i alle mulige slags situasjoner og sammenhenger, og temmelig skarp samfunnskritikk om han går inn for det. Han refser miljøsatsingen på vindmøller på Smøla, som han hevder ikke er lønnsomme, men finansiert gjennom ENØK-midler og har gått med underskudd siden.

- Og nå vil de bygge vindmøller langs kysten som skal stå og daske havørna i panna.

Kveldens nest siste låt blir derfor Aftenbønn, før han og bandet avslutter med slagerklassikeren "Kjekt å ha".

Da har han også fortalt litt om hvordan han kommer fram til sine ordspill-låter. Og viser oss hvordan Ravis låt "Dødsbra" i Sundes hode blir til

"Dødsbo, dødsbo,

alle vil ha fingra i det.

Når bestefar er borte skal du se,

at alle vil ha fingra i det."

Anekdote-karusell

Kvelden starter med noen låter som skulle illustrere helgegledene for folk flest. Dette med at kvinner bruker lang tid på å komme seg avgårde, mens menn er klare på et blunk.

"Værsåsnill bare en øl til", synger Sunde, og mottar publikums takknemlige applaus.

Han forteller at han har hatt hund også, en stund, det er datteren sin, men han endte opp med å lufte den. Den aldrende visesanger antar at om en ufo skulle komme flyvende og se ham løpe som et slips etter bikkja, ville de utenomjordiske tatt kontakt med vedkommende som har sin egen slave til å plukke opp avføringen sin.

- Lørdag morgen på Skarnes treffer en alltid noen som står på bussholdeplassen og forsøker å dytte lyktestolpen opp i lodd, sier han med et skjevt glis, og synger om enkel poesi i grøfta, når en dalmatiner fra Kløfta, med bakbeinet løfta, skriver navnetrekket sitt.

Han forteller også om da psykolog Magne Raundalen besøkte en barnehage, og en liten jente fortalte ham at hun var blitt kjæreste med Linda.

- Med Linda, er ikke hun også jente? spør Raundalen.

- Jo, men vi har bestemt oss for å bli lefser, klang det fra barnemunn.

For ikke å snakke om mannen fra Skarnes soim ble tilbudt en omgang i vegetasjonen for 300 kroner, takket ja til det kortreiste tilbudet, som viste seg å være mer kortreist enn han trodde, da en politimann med lykt avslørte tilbyderen som hans egen kone.

Publikum ler så de hikster av alt dette. Og når Sunde i tillegg forteller om hvordan blues er låter skrevet av menn, liggende i fosterstilling, forlatt av sin elskede samme morgen, vil ikke latteren ta noen ende.

- Det kommer fra Amerika alt det der, forteller han.

For å skrive blues er oppskriften enkel.

- Du må ha en gamel pick-up truck, du må være blind, kjøresten din har forlatt deg samme dag, du må bo ved en elv, for du kan ikke bo i Ullevål Hageby, det blir ikke blues av det.

Det blir bluegrass- låt. " Nå har a reist, og jeg gir blanke, jeg sitter her og har det på en G."

Han minnes den spede begynnelsen med visesangerkveldene på Dolphins, der de norske covret svenske og engelske artister. Det tok lang tid før de begynte å skrive på norsk, det var ikke før en gutt fra Grorud ved navn Finn Kalvig fant seg sjæl, at de andre kom etter.

- Da oppdaget vi at det gikk an å skrive på morsmålet. Det er i grunnen rart at det tok så lang tid å oppdage det, siden alle andre artister brukte sine morsmål, sier han, og viser til at svenskene brukte svensk og engelskmennene engelsk.

- Det var bare nordmennene som forsøkte å beskrive sine kjærlighetsliv på et språk de ikke behersket, sier han.

Midt i konserten er det bare Sunde og hans publikum, han viser oss tekster han begynte å leke med, men som det aldri ble låter av.

At anslagene var der, og at mannen skulle bli en ordsnekker av de sjeldne, visste ingen da. Men det var det som ble resultatet. Tekstene er viktigere enn melodiene. Og mange ganger er også tekstlinjene lenger enn melodien strekker til.

Innimellom må Sunde selv stanse og le litt. Som når han synger om nedtelling til jula, bestefar som har en kasse med 24 øl, en for hver dag, og bestemor som ikke kommer i år, fordi hun hadde sju slag i fjor.

Mens det andre ganger er sårt og vemodig, når han synger om da faren gikk bort. Sunde forteller:

- Jeg skulle rydde opp i hytta etter far min. Da fant jeg en eske merket " hyssingstumper som er for korte til å ta vare på." Og to fiskebollebokser med spiker, pertentlig trukket ut av vegger og banket rette igjen. Han hadde ikke hatt hjerte til å kaste dem.

Jeg har ikke hatt hjerte til å kaste dem selv heller.