De som ennå ikke har bestemt seg bør ta turen til Innset kirke lørdag ettermiddag når Hilde Halseth "kommer hjem" til Rennebu, etter først å ha gjennomført konserten i Oppdal kirke.
Det er fem år siden sist Hilde Halseth holdt konsert, og siden sist har hun vært gjennom en tøff sykdomsperiode, samt at hun er blitt mer voksen, i følge henne selv. Det var en spent, men likevel musikalsk trygg Hilde Halseth vi fikk gleden av å tilbringe kvelden sammen med i kirken fredag, og etter en litt forsiktig, men likevel lekende start ble kvelden bare bedre og bedre.
Med seg på konserten hadde hun et solid bakkemannskap med Thomas Torstrup på piano/tangenter, Gjermund Strand på trommer/perkusjon, Gaute Kalseth-Iversen på gitarer, Sverre Stenløkk på bass og saxofon og Ingolv Dørum på didgeridoo.
Det blir ofte slik at når en sanger setter sammen et band for et par konserter, så merkes det at man ikke har spilt sammen så veldig lenge, selv om Hilde og gutta hadde en lett og lekende tone, og Hilde til og med tok seg friheten til å erte dem litt, blant annet fikk gitaristen vite at han hadde gifta seg med ei alt for gammel dame...
Den gode kjemien gjorde at improvisasjonene var blant konsertens høydepunkter. Personlig likte vi best når Hilde tolket musikk på norsk og svensk, samt når hun presenterte sitt eget materiale; de ble liksom mest personlig og ekte. Noe av det var så nakent og vart at det kjentes langt inn i hjerterota.
Hilde fortalte at hun noen dager følte at hun ikke var flink nok, at det var andre som var mye flinkere. Vel, man kan ikke råde over hva andre føler, men dyktig er hun i alle fall, uansett hva hun selv føler enkelte dager. Og det skal både talent, mot og ryggrad til å bære en hel konsert på egne skuldre, uansett om du har særdeles flinke musikere som støtter deg underveis.
Mot må du også ha når du inviterer inn både jazz og australske urinstrument inn i kirkerommet, men det funka både for Hilde og publikum. Blant annet var det vel ikke mange som trodde de skulle få høre verken jodling eller Frank Sinatras Cheek to cheek i Oppdal kirke. Danseren Silje Storø tilførte også konserten i kirka en egen dimensjon.
Nettopp fordi konserten ble avholdt i kirka hadde vi nok forventet litt mer sakral musikk, men når du synger så bra at du får "Wish upon a star" til høres ut som en åndelig hymne, så går det liksom greit likevel.
Dersom det var noe vi skulle sette fingeren på, så må det være en noe haltende overgang mellom låtene. Det kommer jo selvsagt av at dette ikke er én konsert av en hel serie med konserten, det er jo grenser for hvor drilla man kan være i forkant av to konserter. Likevel fremsto Hilde som ærlig og ekte i sine mellomspill mellom sangene, noe som er svært viktig når man by på seg selv og sin kunst.
Uten å avsløre for mye, så var også Hildes måte å involvere sine tre sønner og morsrollen i konserten både sjarmerende og søt, og det gjorde at man fikk et enda mer helhetlig bilde av både artisten og musikken som hun valgte å framføre.
Og vi gjentar gjerne; om noen har anledning så bør de få med seg konserten i Innset kirke lørdag ettermiddag.
