Per Christiansen har levd livet som politi på godt og vondt. Han har flere ganger opplevd konfrontasjoner med folk i besittelse av skytevåpen.

- Jeg har opplevd at folk har tatt fram våpen et par ganger. En gang i Oslo ble vi til og med skutt etter, sier han og utdyper litt:

- Vi satt på frokostmøte en morgen og funderte på hvor en etterlyst person oppholdt seg. Jeg visste at faren til denne ungdommen var bortreist og at ingen hadde sjekket farens adresse, så jeg foreslo at vi skulle ta turen opp dit. Da tok jeg og en kollega kom fram, utviklet det seg ganske raskt til å bli en stor politiaksjon.

Avfyrte fire skudd

Den ettersøkte, som oppholdt seg høyt opp i en boligblokk, avfyrte fire skudd ut vinduet mot politibilen som sto parkert utenfor.

- Han satte et skudd i hvert bilsete. Heldigvis hadde vi allerede forlatt bilen og kommet oss inn i boligblokka - ellers er det ikke sikkert jeg hadde sittet her i dag.

Aksjonen endte til slutt godt og politiet fikk pågrepet skyteren.

Christiansen hadde en fartstid på 40 år i politiet, da han gikk av med pensjon 1. mai 2018. I løpet av disse årene har han opplevd mye. I tillegg til skyteepisoder, har det vært drapsetterforskninger, forsvinninger og mye annet. Han har også skaffet seg venner for livet og han har opplevd sterkt samhold politifolk imellom.

På flyttefot

Per er oppvokst i Namsos. Hans far jobbet både som lektor på videregående skole og som anleggsingeniør, en jobb som førte med seg mye flytting da Per var ung.

- Jeg har bodd både i Nordland, Sogn, Møre og Trøndelag, så jeg fikk tidlig sett mye av Norge, sier Christiansen til Opdalingen.

I 1974 kom han for første gang til Oppdal og Rise i Drivdalen, hvor han skulle på praksis gjennom landbruksskolen. Risan ligger bare rett borti høgget fra gården han og kona Sigrun driver i dag.

Et par år senere ble Christiansen kalt inn til førstegangstjeneste i militæret. Der havnet han tilfeldigvis i militærpolitiet.

- Der fikk jeg en innføring i politiyrket og jeg fikk god kontakt med både lensmannskontor og politi. Den tiden gjorde meg nysgjerrig på yrket og jeg bestemte meg for å gi det et forsøk.

Ung og nysgjerrig

Tirsdag 10. januar 1978 begynte han som politiaspirant i Oslo. Våren 1980 var Christiansen endelig ferdig utdannet politimann. Da begynte han å jobbe på kriminalavdelinga i Oslo.

- Hvordan var det å komme inn i den jobben som «fersking»?

- Jeg var ung og nysgjerrig. Vi var en fin og sammensveisa gjeng, det var en artig og spennende tid.

Han beskriver det som en actionfylt tid, men det er ikke nødvendigvis det viktigste.

- Det er veldig givende, når du virkelig føler at du får gjort nytte for deg, konstaterer han.

Christiansen har jobbet mye med ungdomskriminelle.

- De første årene jobba jeg mye opp mot unge gutter og jenter som hadde havnet fullstendig ute på skråplanet, uten å ha blitt fanget opp av verken skolen eller sosialvesenet.

Oslopolitiet slet, som så mange andre av landets politidistrikter, med mange gjengangere.

- I dag, når jeg jobber på gården, ser jeg at det blir grønt bak meg, der jeg har jobba. Jobben du gjør i politiet har ikke bestandig den effekten. Men så er det desto hyggeligere, når du virkelig får hjulpet noen med å komme på rett kjøl.

Christiansen beskriver årene i Oslo som «utfordrende, spennende og artige». Han har fortsatt gode kamerater fra den tiden.

- En trivelig familie

Sist på 80-tallet jobbet Per i den kongelige politieskorte som livvakt for Kong Olav og resten av kongefamilien.

- Det var en spennende og interessant tid, selv om det ble litt vel rolig for min del. Jeg var vandt til en mer actionfylt hverdag. Jeg savnet å ha litt mer å gjøre.

Å være livvakt for kongefamilien er en jobb som innebærer streng taushetsplikt. Christiansen kan derfor ikke fortelle om noen konkrete situasjoner som oppstod i løpet av hans to år i jobben - eller om det i det hele tatt forekom at han måtte trå til for å beskytte Kong Olav og resten av kongefamilien fra fare.

- Det jeg kan si, er at jeg setter stor pris på de årene. Vi var ganske få som jobba sammen der, så vi kom rimelig tett innpå de forskjellige familiemedlemmene. Jeg var sammen med kongefamilien, som for øvrig var svært hyggelige, gjennom hele arbeidsdagene.

- Jeg kjente mora

Få år etter at han begynte å jobbe ved Møregata 19 (den gamle politistasjonen i Oslo), traff han sin fremtidige kone, Sigrun, som da jobbet ved Aker sykehus.

- Det var litt spennende, da jeg fikk høre at hun var oppvokst på nabogården til de jeg hadde vært dreng hos i Oppdal. Jeg kjente henne ikke da, men jeg kjente mora som jobba på Driva kro. Det er tilfeldigheter som førte til at jeg og Sigrun møttes.

Nå har de vært gift i 33 år.

Trakk våpen

Men tilbake til jobben:

I en periode var Christiansen en del av et bistandsorgan som reiste rundt i landet og jobbet mot det som i dag heter organisert kriminalitet. På den tiden var det uttrykket fortsatt ikke «en ting».

- Jeg jobbet med mange spennende saker på den tida, men det kan jeg ikke fortelle om i detalj.

Da Christiansen var nyutdannet patruljerende konstabel i Oslos gater, trakk en person våpen mot den unge namsosingen.

- Da reagerte jeg raskt og fikk avvæpnet og pågrepet vedkommende, sier han og kommer inn på debatten om politiet bør få bære våpen eller ikke:

- En trygghet

- Jeg tror det hadde vært en trygghet, både for politiet og publikum, om politibetjentene fikk bære våpen sånn de hadde sluppet å løpe tilbake til bilen eller i verste fall kjøre helt til polititjenestestedet for å bevæpne seg i nødstilfeller.

Til tross for opplevelser som vanlige folk knapt kan forestille seg, har ingenting gjort så sterkt inntrykk på Christiansen at han har slitt med det i etterkant.

Ingen søvnløse netter

- Jeg har aldri hatt søvnløse netter på grunn av jobben min, men det har hendt jeg har vært i dårlig humør etter å ha kommet hjem fra en trasig arbeidsdag. Jeg advarte familien om at det ikke var deres feil, hvis lunta mi var litt kort den kvelden. Men sånn er det nok for de fleste. Alle kan ha trasige dager på jobb.

Han har derimot ligget våken og grubla på etterforskningssaker.

- Det har faktisk hendt at jeg har stått opp igjen midt på natta og dratt på jobb. Det var da jeg jobba med litt tyngre etterforskningssaker på kriminalavdelinga i Oslo.

- Det som har gjort mest inntrykk på meg, er nok saker der unger har vært involvert, enten det er trafikkulykker eller andre ting.

- Lett for å prate om ting

Han opparbeidet seg etter hvert rutiner på hvordan han skulle bearbeide de tøffeste opplevelsene.

- Det viktigste er å være åpen om det du opplever. Jeg har lett for å prate om ting og delte ofte erfaringer med gode kolleger, så det har stort sett gått bra. Samtidig er det enkelthendelser det tar lenger tid å bearbeide enn andre.

Han trekker fram forsvinningen til 18 år gamle Christian Bachmann Langås og den påfølgende leteaksjonen, som en av sakene han aldri kommer til å glemme.

Massiv leteaksjon

- Det var den største leteaksjonen som har foregått i Midt-Norge. Det kom utrolig mye folk for å bidra, både fra sivilforsvaret, røde kors og politiet, samt sivile både fra Oppdal og Christians hjemkommune, Leksvik.

Den 18 år gamle gutten ble meldt savnet 28. februar 1998. 12 år senere, 28. september 2010, ble han funnet av saueletere i Hevleslia.

- Jeg vet i hvert fall at vi gjorde en veldig omfattende og grundig jobb den gangen. Politiet organiserte letinga og jobba veldig intenst for å prøve å finne gutten. Jeg hadde tett kontakt med familien hans, både her på Oppdal og i Leksvik. Det er tragisk når en fin ung gutt på 18 år forsvinner på den måten. Bare tenk på familien. Han hadde mye slekt i Oppdal. Jeg kjenner onkelen og tanta, som han var på besøk hos da han forsvant, veldig godt. Det ligger mange søvnløse netter og mye lidelser bak en slik historie.

Per og Sigrun flyttet til Oppdal i 1992. 1. juni samme år begynte i sin nye jobb ved Oppdal lensmannskontor.

- Hun er en omsorgsperson

- De første to årene bodde vi i kommunal bolig. Vi var i villrede om vi skulle kjøpe oss hus eller ikke. Sigruns mor hadde vært enke i mange år og bodde på gården her. Vi satt på en liten drøm om å drive gård. Jeg hadde tross alt gått landbruksskole en gang i tida. Jeg ble veldig glad da fikk muligheten og jeg er sjeleglad for at vi flytta hit den dag i dag.

Både Per og Sigrun jobbet på skift. Likevel drev de gården på si.

- Sigrun var nok flinkere med dyrene. Hun kjente dem bedre enn meg, og så er hun jo en omsorgsperson. Hun hadde til og med omsorg som jobb på helsesenteret. Hun gjorde en veldig god jobb i fjøset.

Den pensjonerte politimannen er for tiden travelt opptatt med å gjøre våronn på hjemgården. Christiansen forteller at han skal grøfte opp 30 mål under våronna. Det er mye arbeid, men det har han tid til nå. Han har med andre ord ikke blitt noen sofasliter etter at han forlot politiyrket.

- Legger opp litt stort

Dyrene er også tilbake på gården, etter å ha vært i pensjon hos Ola Skreen i de siste fem årene av hans yrkeskarriere. I dag er dyrene på beite i fjellet.

- Jeg har også et prosjekt med en hytte som skal rives oppe i fjellet her. Deretter skal det settes opp ny. Du tror du skal få tid til så mye når du blir pensjonist, så du legger opp litt stort. Det blir lange arbeidsdager, men det jeg koser meg virkelig med.

- Så du savner ikke politijobben?

- Nei, ikke jobben. Jeg jobbet som politi i over 40 år, så jeg har fått dosen min. Det jeg savner mest, er nok de hyggelige kollegene mine. Vi holder fortsatt kontakten.