Rennbyggen Ottar Krovoll (51) takker helsevesenet og St. Olavs Hospital for at han fortsatt kan drive med det han elsker, nemlig jakt og fiske.

Opdalingen slo først på tråden for å slå av en vanlig fiskeprat om 13-kiloslaksen Ottar dro i land søndag 1. juli.

Da Opdalingens journalist påpekte at «dere vet å nyte livet», en halvtime ut i praten, fortalte Ottar om en opplevelse han hadde for knapt to uker siden.

- Jeg satt i en hagestol ute i gårdsplassen her sammen med onkelen min, da jeg i løpet av et tidelssekund mista taleevnen og ble lam på den ene sida av kroppen. Jeg fikk hjerneslag. Det endte med helikoptertur til St. Olavs.

Ottar kom fra slaget uten varige mén. Det gir han det norske helsevesenet all ære for.

- Helsevesenet og helikoptertjenesten gjorde en fantastisk jobb. Jeg ble behandlet under en time etter at slaget inntraff. Jeg skylder dem en stor takk.

- Jeg hadde seks forstoppinger i hjernen. At jeg sitter her i dag og er like bra, det er slettes ikke noen selvfølge. De gangene det skrives eller sies noe om helsevesenet i Norge, så er det stort sett negativt. Det synes jeg blir feil. Jeg har hatt ganske mye med dem å gjøre de siste årene. For meg har de vært helt fantastiske.

To hull i hjerteklaffene ble påvist som årsak for hjerneslaget. Dermed blir det etter hvert hjerteoperasjon i Oslo.

- Å komme ut for noe sånt, har virkelig vært ei oppvåkning for meg. Mitt tips til alle som leser dette, er å nyte livet mens dere kan. Vi vet ikke hva vi har, før vi mister det. Det har jeg tenkt mye på i ettertid.

- En seig kar

I helikopteret på tur til sykehuset i Trondheim, lå Ottar og tenkte.

- Jeg tenkte at «nå kan jeg faktisk dø», sier han og fortsetter:

- Jeg tenkte også på at Ingrid har et fint hjem, økonomien vår er på stell og vi har tre voksne unger som tar seg av henne. Jeg følte ingen angst, men jeg var forberedt på at det kanskje ikke kom til å gå bra. Pleierne mine sa jeg var en «seig kar». De siste årene har det blitt to hofteprotesetransplantasjoner, jeg har knekt ryggen på tre plasser på en gang og det er blitt nakkeoperasjoner. Jeg venta faktisk på ny nakkeoperasjon, da jeg fikk slaget. Nå blir den utsatt, da det blir hjerteoperasjon i stedet. Det er nesten tragikomisk, sier han.

Etter å ha takket sykepleieren sin for den gode pleien med en god klem, satte Ottar kursen hjemover igjen til Rennebu. Tre dager senere sto han på nytt i Orkla med fluestanga. I løpet av kort tid satt hans laks fangst så langt i sesongen på kroken – en 13 kilo tung hunnlaks.

- Det er ganske spesielt og langt fra noen selvfølge at jeg kunne stå i elva og fiske igjen så raskt. Jeg var vel den eneste på slagavdelinga på St. Olavs den dagen som dro derfra uten varige mén. Det er så flaks, det er som å vinne i lotto.

- Hadde det ikke vært for helsevesenet vårt, kunne jeg ikke lenger ha drevet med hobbyene jeg trives best med, som er jakt og fiske. Det har vært den røde tråden gjennom hele livet mitt. Hva hadde jeg hatt igjen av livskvalitet, om jeg ikke kunne ha fortsatt med det? Jeg pleier å si at de som klager på helsevesenet aldri har vært skikkelig syke. Blir du ordentlig syk i Norge, da får du hjelp. Det er i hvert fall min erfaring.

- Bare flaks at det gikk

Fiske er viktig både for Ottar og kona Ingrid. Tidligere i sommer skrev vi om Ingrid, som fanget det som på det tidspunktet (13. juni) var den tredje største laksen som var fanget i Orkla denne sesongen. Den 14,8 kilo tunge laksen til Ingrid er fortsatt på femte plass på laksebørsen.

- Å ta en 13 kilos laks er egentlig ikke så veldig spesielt. Vi tar gjerne flere laks på denne størrelsen hvert år. Det er nok annerledes for de som leier seg plass i elva og står her og fisker i én uke i året. Det som var spesielt denne gangen, var at kroken satt i spolen på laksen, og ikke i munnen. Det tok over en time å få den i land. Når kroken sitter i spolen, så blir det litt mer arbeid utav det. Jeg sto lenge med to runder med snøre igjen på snekka og tviholdt på fisken og håpte på at det skulle gå bra. Det var bare flaks at det gikk.

Ingrid var faktisk i elva, mens intervjuet pågikk. Bare minutter før Opdalingen tok kontakt, hadde hun ringt Ottar for å fortelle at hun hadde fått to laks i dag, også.

Dermed har det blitt 13 laks på ekteparet før halve laksesesongen har passert. Samtlige har blitt satt ut igjen.

- Flere mener at såkalt «catch and release»-fisking er dyreplageri. Hva sier du til dem?

- På en måte kan jeg forstå det. Det er viktig at du behandler fisken pent og setter den ut igjen på riktig måte. Ingrid er nesten litt komisk, da hun blant annet er veldig opptatt av at fisken ikke skal få sand i øynene. Hun setter seg selv veldig inn i situasjonen til fisken og er veldig nøye på akkurat det der. De første årene etter at reglene kom, likte jeg heller ikke å sette ut fisken. Det var tradisjon at fisken skulle slås i hjel. Det er det jeg er oppvokst med. Etter hvert begynte jeg å føle meg litt tilfreds, når jeg så at fisken svømte videre da jeg satte den ut igjen. Det spiller ingen rolle for meg, lenger.

Den siste uka har de vært på hytta i Agdenes. Der liker de å dorge etter laks på sjøen.

- Fisken vi fanger på sjøen tar vi med hjem for å spise. Det ble bra med fangst, med både laks, sei og kveite. Vi tar nok fisk i sjøen, til at vi ikke har behov for å slå i hjel elvelaksen for å kunne forsyne husholdet med fisk.