Sommer er sol og varme. For meg og for veldig mange andre. Men jammen kan det bli nok av den slags også, selv for en solhungrig frossen trønder. Og nei, jeg har ikke fått solstikk. Dag etter dag og uke etter uke, uten en livgivende regndråpe, er rett og slett ikke bra. Alt behøver vann, det som vokser, dyr og mennesker. Uten vann blir vi menneskene ingenting.

Jeg husker et eventyr jeg hørte en gang, om en grisk konge som het Midas som aldri kunne bli rik nok, og som ønska at alt han tok i skulle bli til gull. Makan til idiot sier jeg bare, han blir kanskje mer enn skuffet når han tar en brødbit og skal stille sulten og opplever at det blir en uspiselig gullklump av det. Litt sånn kong Midas assosiasjoner fikk jeg da jeg så nyhetene en kveld, og han som leda sendinga etter nyhetene fornøyd konstansterte at han gleda seg voldsomt over sola og godværet, i motsetning til bøndene.

Det er selvfølgelig svært forståelig at alle kan glede seg over en fin sommer, men å skjønne at en forhåpentligvis oppvakt kar med vett i topplokket ikke evner å se at for mye sol og tørke faktisk er trasig for alle, ikke bare de «stakkars bøndene», det er rart. Han mer enn antydet at det var den yrkesgruppa av alle i hele Norge som ikke syntes godværet var stas.

Selvfølgelig ønsker alle som lever av jorda seg regn når gresset ikke vokser og avlinga tørker, jeg ønsker meg også regn, fordi jeg trenger den maten som produseres her i landet, grønnsaker, bær, frukt, melk, kjøtt, egg og i det hele tatt, og ikke minst trenger jeg og alle sammen vann.

Vann til å drikke er selvfølgelig det aller viktigste, men tenk på alt det andre vi bruker vannet som en selvfølge til hver eneste dag. Vi behøver dette regnet, ikke bare noen få dråper som fordamper før det treffer den tørre jorda – alle som en, en solhungrig journalist fra Bergen er intet unntak i så måte.

Og vi skulle fått det nokså snart også. Om det ser dårlig ut på langtidsvarselet så må det være mulig å be en liten bønn om noen skikkelige floskurer utover sommeren, eller kanskje ta en aldri så liten regndans. Mens jeg og mange andre også, ikke bare bønder venter på vann fra oven, får vi glede oss over sommeren så godt vi kan.

En spennende redningsaksjon i Thailand har fått alle journalister i verden over dit for å dekke begivenhetene nærmest minutt for minutt. Disse guttene har fått hele verdens oppmerksomhet i flere dager, og det skal innrømmes at det har vært mer enn spennende.

Likevel kan jeg ikke slutte å undre meg over hvordan en sånn sak kan få slik voldsom oppmerksomhet, mens verden ellers rammes av større og verre katastrofer hele tiden. I Japan har et fryktelig uvær forårsaket leirskred og flom, flere tusen mennesker er evakuert og et hundretalls omkommet. I Jemen er flere millioner mennesker drevet på flukt i en grusom borgerkrig, og over ti tusen mennesker er drept.

I Nord Korea truer en voldsom sultkatastrofe, og i Tyrkia driver den nyvalgte presidenten og oppnevner en regjering som gir demokratiet på båten og gjør styreformen totalitær. Det er kanskje enklere å forstå det når det er snakk om tolv gutter som konkret sitter fast inne i en grotte, enn når store masser av folk ellers i verden sulter, blir drept og drevet på flukt. Det er ikke så godt å si og i hvert fall ikke å forstå, hvorfor det er sånn. Her på berget gleder vi oss over en strålende sommer så langt, i hvert fall i Sør-Norge.

Er det dårlig vær sør i landet, så er nyhetene fylt opp med det, og er det godvær der, ja da er det sommer i Norge. Enkelt og greit. Jeg har starta ferien, og det er det beste med hele sommeren; å gå og glede seg til at denne ferien skal komme der framme et sted. I noen uker skal jeg og mange andre nyte dagene og gjøre noe helt annet enn det vi gjør til vanlig, for det er det som er ferie.

Ferien min starta med en noe uventa hundepass. En fuglehund har lite på en campingplass i Sør-Sverige å gjøre, så han er plassert hos oss. Det blir litt ekstra trim av sånne ferieoppgaver, noe som kan være greit nok. Men en stri setter er ikke akkurat noen drømmeturkompis. Jeg henger som et slips etter den støvsugende snuten som flyr frem og tilbake.

Her om dagen satte vi hunden i bånd på motsatt side av huset der hønsene pleier å trippe rundt. Men akkurat den dagen fant hanen Jostein det for godt å legge turen rundt huset, der både han og hunden fikk øye på hverandre. Vi trodde i vår naivitet at en sånn blikk-kontakt ville føre til at hanen gjorde retrett, men der tok vi skammelig feil.

Han gjøv løs på den intetanende hunden og det utvikla seg til å bli en skikkelig hanekamp, eller var det bikkjeslagsmål(?), der vi måtte inn og fysisk dele slåsskjempene som rasene rundt steinbordet hunden var bundet i. Bikkja, som til denne dag hadde trodd han var en fuglehund, har muligens fått identitetsproblemer. Hans oppgave her i livet var å jakte fugler trodde han, ikke bli angrepet av dem. Muligens flere som må bruke sommeren til å lete etter røttene sine.

Maj Britt Hess