29. mai begynte Åste Innleggen på hennes ferd fra Lindesnes til Nordkapp. I to år har hun planlagt Norge på langs-turen. Ved ankomst Oppdal har hun tilbakelagt med cirka en tredjedel av turen. Med seg på turen har hun to alaskan malamutes, Bison (9 år) og Arja (2,5 år). Dagen før turstart fikk hun tjuvparing og Arja ble drektig. Dermed måtte hun sendes hjem. Bison ble bitt av hoggorm på dag fire og måtte også ta pause.

Tre uker senere, ved Hallingskarve, var Bison endelig tilbake som lykkelig turkamerat.

Hell i uhell

Fredag ankom Åste Drivdalen, hvor hun hadde depot i barndomshjemmet til hennes gamle kollega ved Hammerfest sykehus, Kristin Rislien, samt Kristins samboer Lars Vorhaug.

- Jeg har planlagt turen lenge og snakket nok en del om den på jobb, mens de fortsatt bodde i Hammerfest. Da sa Kristin at jeg kunne ha depot her, noe som passet veldig godt, sier hun og fortsetter:

- Planen var egentlig å gå videre på fredag. Så var forsyningen min var litt forsinket, så da ble jeg boende her i helga. Det er litt hell i uhell, egentlig. Jeg ligger godt foran skjema og nå har jeg blitt feita opp på pannekaker og annen god mat, mens Bison har fått masse hvile.

Samme alder som Monsen var

Å gjøre som Monsen og gi ut bok om turen har hun ingen planer om, men hun oppdaterer regelmessig Instagram, Facebook og bloggen med tekst, bilder og videoer fra turen.

- Hvorfor la du ut på en så strabasiøs ferd?

- Jeg er glad i friluftsliv og i å gå på tur, og ønsket å utfordre meg mer enn bare en uke her og en uke der. Jeg er veldig glad i Lars Monsen og har blant annet lest Norge på langs-boka hans flere ganger. Han var 27 når han gikk denne turen, akkurat som meg. Det er litt kult, smiler hun. Selv har hun valgt en helt annen rute enn Monsen.

Hun har ikke vært utsatt for noen nevneverdige skader, annet enn gnagsår, selv. Den største utfordringen mener Åste har vært den til tider ekstreme varmen.

«- Hva er det jeg driver med?»

- Hele første uka spurte jeg meg selv om hva i svarte det er jeg driver med. Det tok litt tid å få revet meg løs fra «hverdagsfølelsen». Da ble det godt å tenke på at jeg nå slipper å stresse med hverdagslige ting som jobb, husarbeid og regninger. Det har gått bedre og bedre. Samtidig så går du jo ikke rundt og smiler hver dag, når du er på en sånn tur. Jeg hadde en liten knekk etter Lom på grunn av varmen. Da hadde jeg hatt sol i fem uker. Det er verst for hundene. De liker varmen dårlig. Er det over 20 varmegrader, kan egentlig ikke alaskan malamuten gå. Og så savner jeg selvsagt samboer og venner. Heldigvis har de vært med meg på noen etapper av turen.

Åste og hundene har likevel forflyttet seg, men Åste har tatt maten til Bison, som hunden vanligvis bærer i sin egen kløv, i hennes egen sekk.

- Manndomsprøve

Åste er opprinnelig fra Skien. I oppveksten dro hun ofte på telttur og lærte seg å tenne bål allerede i ung alder. Senere flyttet hun til Finnmark, hvor turinteressen blusset opp for alvor.

- Jeg går også turen i forhold til psykisk helse, siden jeg opplevde noen trøblete ting i barndommen. Det å finne styrken i deg selv, den manndomsprøven – å bevise overfor meg selv at jeg er god nok, det er også en faktor her.

- Du har sett mye av landet allerede. Hva er høydepunktet så lagt?

- Dovre, svarer hun kontant og utdyper:

- Jeg har gått i mye tungt terreng i løpet av turen, men Dovre er veldig lettgått og fint. Og så fikk jeg se moskus. Noen sa jeg måtte leie guide, men hvis jeg først skal møte dyr, så vil jeg at det skal skje naturlig.

Rett overfor Lersjøen i Dovre fikk Åste øye på noe i stien, som hun først trodde var trestubbe.

Så moskus

- Det var en rimelig dum tanke, egentlig, siden det ikke fantes trær der. Så reiste moskusen seg opp 150 meter fra meg. Den lå selvsagt midt i stien, så ble en rimelig lang omtur for å unngå den. Jeg bare rygga tilbake og gikk rundt den i en stor halvsirkel. Jeg tar ingen sjanser.

I løpet av oppdalsoppholdet, har hun alene gått til Innset langs E6. Det for å spare Bison for slitasjen av å gå på asfalt. Derfra går ferden nå videre over Forollhogna og videre til Teverdalen Fjellstue. Derfra følger hun svenskegrensa på norsk side nordover.

- Hvordan tror du det blir å komme fram?

- Hvis jeg når målet, tror det kommer til være en helt fantastisk følelse. Da kommer jeg nok til å sitte i sofaen i noen uker, ler hun og tilføyer:

- Jeg har brukt veldig lang tid på å planlegge ruta. Jeg går i de områdene jeg har lyst til å se. Denne turen handler ikke om å komme raskest mulig i mål, men om de gode opplevelsene underveis. Målet har jeg ikke noe fokus på. Jeg tar det dag for dag. Må jeg bryte, så må jeg bryte, sier hun bestemt.