Filmåret 2018 er i gang og vi begynner med musikalen «The Greatest Showman». Musikaler har for meg alltid vært en filmsjanger som har lyktes med å underholde, men som også til tider viser høydepunktene av det film har å by på. Denne filmen er intet unntak, for med sine løver, elefanter og skjeggete damer er «The Greatest Showman» en underholdende musikal fylt med noen utmerkede musikalnumre og en solid prestasjon av Hugh Jackman, selv om en klisjeaktig og innimellom kjedelig historie holder filmen noe nede.
Sirkus og kjærlighet
«The Greatest Showman» er historien om P.T. Barnum, og hvordan han gikk fra å være en fattig skreddersønn til eier av et sirkus. Vi hopper mellom musikalnumre, og får se hvordan Barnum rekrutterer «frikene» i samfunnet som han vil vise fram til betalende publikum. Selv om filmen fokuserer mest på P.T. Barnum er også alle de uvanlige personene han rekrutterer underveis vitale karakterer i filmen. Filmen bruker mye tid på å fokusere på hvordan samfunnet ser på disse personene, men også hvordan disse personene som er annerledes ser på seg selv, som er et godt tilskudd til filmen. Ja, jeg vil faktisk påstå at den skjeggete damen er en av de beste karakterene i filmen. Det er ikke en musikal uten kjærlighetselementer, men her klarer ikke filmen å levere helt. Delen av filmen som omhandler en romanse mellom Zac Efron og Zendayas karakterer minner mer om noe tatt ut av «High School Musical» enn den ellers storslagne fortellingen som «The Greatest Showman» prøver å være. Det blir rett og slett bare litt for klisje og ikke særlig engasjerende.
Skuespillermessig er nivået greit, med unntak av Hugh Jackman som virkelig bærer alle scenene han er med i, både de musikalske og ikke-musikalske. Det virker nærmest naturlig for en skuespiller som Jackman å spille en så stor showman som Barnum, og han ser ut til å kose seg med rollen. Jackman ligner jo faktisk overraskende på P.T. Barnum i virkeligheten også. Michelle Williams er også er også med i filmen, men for en skuespiller av hennes kaliber får hun lite å jobbe med. Zac Efron er en karismatisk fyr, men her får heller ikke han gjort så veldig mye annet enn å se kjekk ut på lerretet og å lufte på sangstemmen.
Ikke alt er like «great»
Når filmen heter «The Greatest Showman» settes også lista høyt når det kommer til underholdningsfaktoren, og her innfrir også filmen for det meste. Musikalnumrene er spektakulære og storslagne, og det er vanskelig å ikke smile underveis, men mot avslutningen av filmen slakker tempoet litt vel mye ned. Fokuset flyttes vekk fra de sjarmerende figurene og de store musikalnumrene hvor «The Greatest Showman» virkelig er på sitt aller beste og over på en historie som er tynn og klisje. Heldigvis rekker filmen å komme tilbake på sporet og avslutte med et skikkelig pang før rulleteksten kommer opp på lerretet.
Ledet av en solid prestasjon fra Hugh Jackman og drysset med storslagene musikalnumre er «The Greatest Showman» en film som burde lykkes med å underholde de aller fleste. Filmen er ujevn på flere felt, og tempomessig mister toget litt for mye damp mot slutten, selv om det heldigvis finner rytmen igjen før slutt og avslutter med stil. Filmens mange høydepunkt lykkes i å være høye nok til at «The Greatest Showman» helhetlig blir en positiv opplevelse.