Er det flere enn Arne Scheie som husker Walter Steiner? De fleste, i hvert fall de med et snev av interesse for vinteridrett, vet godt hvem Tande, Stjernen og Gregor Schlierenzauer er, men Steiner er faktisk litt av en legende innen sporten. Han ble den aller første verdensmesteren i skiflyging, da han vant hoppsportens Formel 1 i Planica i 1972, og krafthopperen gjentok like godt denne bedriften i VM i 1977.

- Det er nok helst de med grått hår som husker meg i dag, smiler den tidligere storhopperen og skotter bort på journalistens grånende hårmanke.

Elsker Sommer-Norge

Denne uka er Steiner i Rennebu, der jakten etter storfisken har erstattet jakten på lange skihopp.

- Jeg fisket laks i Grong allerede i 1972 og elsker å komme til Norge om sommeren, sier den joviale verdensmesteren til Opdalingen.

Steiner forteller at han har fisket laks sammen med flere kjente norske hoppnavn opp gjennom årene, slik som for eksempel Ingolf Mork og Bjørn Wirkola.

- Men det er første gang jeg prøver meg i Orkla, sier han.

Walter Steiner losjerer ved den idylliske fiskecampen Granly hos Sven Resell på Grindal i Rennebu, og trivselen er stor her nede ved Orklas bredder. Han synes at fluefiske krever mye, og da er det bra å få gode råd fra damen i nabohytta.

Donna O' Sullivan, en av verdens beste flukastere, er nemlig også innlosjert på den samme fiskecampen.

Så langt har ekspertisen derimot ikke hjulpet på fangsten.

- Fisken har vært etter flua, men har ennå ikke bitt ordentlig på, sier Steiner og gjør et nytt kast.

Til daglig jobber Steiner i Falun og har faktisk bodd i Sverige siden 1990. Det svenske hoppmiljøet har da også bedt ham om å ta over det svenske landslaget, men det er lite aktuelt, forteller 67-åringen.

- De mangler både økonomi og støtteapparat, og når jeg selv mangler diplomatiske evner, trenger jeg noen sterke folk bak meg. I dag finnes det ingen penger og heller ikke tilstrekkelig med yngre talenter. Det samme er tilfelle i Finland, der er også de unges interesse for hoppsprten svært lav for tiden, sier han, ikke med så rent lite beklagelse.

Storhopperen, som kun ble slått av den polske overraskelsen Fortuna under storbakkerennet under Sapporo-OL i 1972, har blant annet mottatt Holmenkollmedaljen for sine bravader i hoppbakken, og arbeidet hos skiprodusenten Kneissl etter at han la opp.

Forut for sin tid

Her laget han bredere hoppski som ledende hoppere tok i bruk, og har i stor grad vært en foregangsmann når det gjelder å gjennomføre endringer innen sporten.

På 1980-tallet var han hopptrener i USA og lærte der bort V-stilen, faktisk før Bokløv slo igjennom med stilen noen år senere. Han jobbet også lenge med å få gjennom endringer av bakkeprofilene. Steiner argumenterte lenge for at hoppbakkene var uheldig utformet med for bratt unnarenn.

- Enten landet du på kulen, elller så hoppet du bakken ned. Under VM i Falun i -74, helt illegalt, fylte vi opp med snø i overgangen. Det ble en suksess, men det er tøft å være forut for sin tid, erkjenner han.

I dag sliter Steiner med redusert lungekapasitet, og han merker også andre ettervirkninger etter en lang og tøff karriere i selskap med verdens største hoppbakker. Det hindrer ham likevel ikke i å delta i Masters World Cup langrenn for veteraner, og så sent som i januar i år tok han sølvmedalje på 15 km under mesterskapet i Minneapolis i USA.

Han har også gått flere langløp, blant annet Vasaloppet. Han vil så gjerne delta i toppidrettsstevner for veteraner, men vet ikke om han stiller til start på Beitostølen til vinteren.

- For det første fordi det ikke er lov å konkurrere med lange staver, noe jeg må bruke på grunn av dårlig rygg, dårlige ben og dårlige lunger. For det andre vil de ha stakefrie soner, og det vil ikke jeg. De må skille mellom langlopp og løp for veteraner, sier han.

En engasjert hopplegende prater mye om sitt forhold til FIS, ulike teknikker og om konservative nasjoner innen skisporten, der vi sitter ved elva, badet i kveldssol.

En rovfugl svever høyt oppe på himmelen over Grindal, og Walter Steiner følger den ettertenksomt med blikket. Kanskje tenker han tilbake til da han selv svevde som fuglen ned unnarennet i verdens hoppbakker, den gang Arne Scheie satt i kommentatorboksen. Noe bare vi med sølv i håret ennå husker.

Fri som ørnen.