William Mattieu Williams (1820–1892) var en britisk vitenskapsmann og oppfinner, som i 1856 foretok en lang reise gjennom store deler av Norge. I 1859 ga han ut boka Through Norway with a Knapsack.

Ryggsekkturisten reiste også gjennom Oppdal og Rennebu, og Opdalingen vil i artikkelserien følge turisten gjennom kommunene, og gjengi utdrag fra boka.

Etter turen over Dovrefjell tar Williams inn på Hjerkinn fjellstue, som han beskriver som den største og mest berømte langs hovedveien mellom «Norges nye hovedstad og den eldgamle, Trondhjem».

Jakt og matgilde

Han beskriver Hjerkinn fjellstue som en variant av et sveitsisk herberge, der de fleste jaktinteresserte turistene ligger over et par dager.

Her treffer han en landsmann som er naturforsker og jeger, som uten skikkelig jaktutstyr og uten fuglehunder, kun skyter bestemte fugler på visse alderstrinn. I motsetning til «den alminnelige fugledreper, som smeller løs på alt han ser».

«Hvordan en mann kan være jeger uten å være naturforsker, er meg ufattelig», skriver han.

Williams bemerker at nettene er merkbart lysere på Hjerkinn enn i Christiania, men veldig kalde.

På Hjerkinn fjellstue beskriver han også det han kaller en overdådig middag: «kalvestek med fet saus, poteter samt diverse slags brød og pannekaker, og til slutt det gode liv med svart kaffe, lenestol og tøfler».

Frokosten beskriver han også som overdådig: « Kaffe, speilegg, tørket laks, en slags kjøttkaker (som var en italiensk mesterkokk verdig), og noen av disse gule, stripete, kjeksaktige kakene som lages ved at en trykker deig ned i en varm jernform og så strør sukker på».

«Kjøkkenet på Hjerkinn er med rette berømt», skriver Williams. «Det er veldig vanskelig å slutte å spise på et slikt sted, hvor appetitten blir skjerpet av atmosfæren og ustanselig pirret av vertinnen, hvis høyeste lykke åpenbart er å gi folk mat. Hun pendler ustanselig mellom ildstedet og gjestene, assistert av et par søte, rosekinnete kjøkkenpiker».

Brennevin og blomster

Det var ikke bare turistene som får god forpleining på Hjerkinn fjellstue.

«Ikke en kjørekar forlater rommet uten at den svarte flasken kommer frem fra sitt skjulested, etterfulgt av et kast med hodet, litt smatting med leppene og hånden frem til norsk takk og farvel. Ennå kan man oppleve å høre to eller tre dype innåndinger, som til overmål viser at den drikkende verdsetter brennevinet ved å gjøre mest mulig ut av de damper som fortsatt henger i strupen hans».

Williams var også imponert over de mange vakre blomstene som pryder kjøkkenet på fjellstua.

«Alle vinduer var fulle av dem, og de var i fullt flor. Det var ikke bare planter fra fjellet utenfor, men flotte eksotiske arter som måtte være bragt hit med adskillig bryderi og kostnad, og som ikke kan bevares i et slikt klima uten omhyggelig pleie».

Takk for maten

Ved en skysstasjon på vei mot Trondheim beskriver han det han synes er en besynderlig «takk for maten» skikk i Norge.

«Jeg var vitne til den gamle norske skikken med å ta hele selskapet i hånden. Dette utføres med stor sindighet, nesten høytidelig, som en bordbønn etter maten. Alle griper hånden til hvem som helst og gjentar «takk for mat». Det var 16 til middag, og siden hver enkelt håndhilste 15 ganger og gjentok «takk for mat» 15 ganger, ble det 16 X 15 = 240 gjentakelser av takk for mat og 120 håndhilsener».

Ikke imponert av Snøhetta

På marsjen videre mot Oppdal beskriver Williams utsikten mot Snehetta, som han kaller fjellet. Et fjell som lenge ble betraktet som Norges høyeste fjell.

«Det er ikke så imponerende som høyden skulle tilsi», skriver han. Oppstigningen ser lett ut fra her, men avstanden gjør det vanskelig å vurdere, spesielt for områder som ligger over snegrensen».

Han viser til en professorkollega, som har besteget Snøhetta.

«Professor Forbes, som ikke er noen nybegynner i fjellklatring, betegner oppstigningen som svært brysom på grunn av dype hull med sørpesnø mellom stenene».

I neste avsnitt går turen ned Drivdalen, der den nye veien langs elva hadde avløst Vårstigen tre år tidligere, med besøk på Drivstuen fjellstue og Rise skysstasjon. Senere følger vi turistpioneren til Aune, Stuen, Sundseth og Bjerkager.

Her kan du lese avsnitt nummer to i vår artikkelserie om William Mattieu Williams: