Det flotte nasjonalromantiske plagget, som jeg selvfølgelig vet jeg er kjempeheldig å være eier av, gjør meg rett og slett dårlig opplagt.

År med stress i forkant av festdager har satt spor. To voksne, fire unger, seks bunadsskjorter, stakker og forklær, små sko, store sko, upussa sko, upussa sølv, nåler, trange halskrager, armmansjetter og røde rakna strømpebukser som siger under bilringene – jo takk, mange opplevelser har ført til at kun plagget har fortjent betegnelsen stas.

Som om det ovennevnte ikke var nok så må det nevnes at ull er stikkende, tungt og ubehagelig, i tillegg til at det har en lei tendens til å krympe i skapet.

Jeg skylder på høy luftfuktighet i Trøndelag, og kun det. De gangene familien skulle ikle seg bunader til 17. mai, konfirmasjoner, bryllup eller hva det nå var, ble jeg, og for så vidt også blir fortsatt, sterkt angrepet av utsettelsessyke.

Vasking av hvite linskjorter for hånd er ikke det morsomste jeg vet, å stryke dem er enda verre. Utallige ganger har jeg svetta med stivelsesspray og strykejern i dyp konsentrasjon for å få snipper stive og bryststykker slette – og mislyktes.

Rene og uskyldshvite har skjortene blitt lagt på strykebrettet, for å mer enn en gang bli brune av for varmt strykejern og skrukkete på grunn av nødvendig snuing av plagget. Jeg eier ikke et strykebord på 2 x 2 meter, men et krøbelt strykebrett som benyttes til all klesstryking i hjemmet.

Ikke det at det er snakk om så mye av den slags, men litt blir det. Selvfølgelig har det ingenting for seg å bli sur som ei eddikkrukke, men jeg blir det likevel.

Naiv hadde jeg trodd at skjorta var ren og pen, og oppdaga skjemmende flekker på steder som garantert synes. På’n igjen med bløtlegging og flekkfjerning. Halskragen er intet mindre enn en brun tragedie, i veldig liten målestokk, men dog.

Gubbe og unger har slarka med halsvasken, og etter at jentene har vokst til har jeg også stifta bekjentskap med den fantastiske foundationen som er livsviktig og må klines i fjeset ved enhver anledning. Den sitter knallgodt på hvit lin, det kan jeg love!

Men altså, jeg skjønner det er snakk om et luksusproblem. 17. mai i år tok vi en skitur, så vi slapp unna festplagga, men nå skulle det altså være barnedåp, så vi måtte til pers. Etter stryking og strev, ble alle skjorter og forklær hengt sirlig opp på badet.

Etter tretti sekunder i fri dressur med tunge ullvester og stakker, var de minst like skrukkete som før strykeøvelsen starta. Jeg har overtatt min svigermors bunad, og det er utrolig hyggelig å bruke hennes festplagg.

I tillegg er min svigermor en nokså ferm dame, så når jeg står foran speilet kun iført hvit linskjorte er jeg klin lik Christian Radich. Jeg setter fulle seil og dukker inn i resten av finstasen.

Gubben derimot har kun sin egen bunad, sydd til en nokså slank ung mann, og etter snart tretti år har det skjedd ting. Jeg iakttok mannen der han i ren desperasjon lå på ryggen i dobbeltsenga og holdt pusten. Med mye strev fikk han knept sølvknappene på den broderte ullvesten.

Innimellom nødvendige pustestopp, pusta og pesa han som en hvalross. Da han reiste seg opp bevega han seg som en robot, helt stiv og med et desperat blikk. Jeg kjente angsten nærmest kom krypende, for det kunne vitterlig se ut som om mannen var i ferd med å bli helt blå.

Å puste drista han seg nesten ikke til å gjøre, og det var en helt presis, nesten skremmende beskrivelse, å si at plagget satt som støpt. Min ellers så humørfylte husbond var grav alvorlig der han stavra seg ned i første etasje.

Bunadsskoene hadde han ikke sjanse til å komme ned i stilling og få på seg, så jeg hjalp til med det så godt jeg kunne. Enkelt er det ikke når en er omgitt med flere meter ullstakk, stivstrøket skjorte og kvelningsfornemmelser i halsen.

Eldste datter ser ut som ei linerle, så hun fløy lett ut og inn av badet iført stakk, skjorte og vest. Litt hjelp med mansjettknapper og sølje var alt hun behøvde.

Yngste dattera derimot var i ferd med å bli nesten like desperat som sin far der hun sto og holdt inn mage og pupper for å få plass i plagget. De øverste knappene på vesten måtte hun bare resignere på, og beltet gikk igjen med et nødskrik. Hun fikk sydd stasen som gave fra oss til sin konfirmasjon, og det var kommet til noen centimeter både i høyden og bredden etter den tid for å si det sånn.

Det var i hvert fall helt sikkert at bløtkake og annen god mat måtte forsakes, i beste fall var det plass til et par desiliter med vatn i den sammenklemte magen. Når først plagget var kommet på plass, så mente hun at det kjentes ut som om hun var bedøvd, så det gikk faktisk over all forventning å få på seg sko og sette seg i bilen.

Selv kippa jeg på meg skoene som vitterlig var blitt trangere siden sist, retta på sølja og tok et siste blikk i speilet. Skjorta så ut som den var både tygd og spytta ut igjen, og da jeg satte meg i bilen kunne jeg se at det var tilfelle med min bedre halvdel også. Innsats og resultat var med andre ord ikke akkurat i samsvar. Enda godt det er flest hverdager.