«Kjerringa las, og eg forstod», er ett av min mors favorittordtak.

Uttrykket er fornøyelig. Jeg kan riktig se for meg hvordan kjerringa som er lesekyndig formidler ord til mannen som ikke er fullt så bevandret i leseverdenen. Han derimot er nokså sikkert i stand til å sette skrevne ord om til handling.

Forståelse for hvordan det skrevne ord kan praktiseres, er den hjemmebanen han kjenner seg mest bekvem i.

I dag er det i vår vestlige verden sånn at de aller fleste behersker lesekunsten, men innimellom må jeg innrømme at ordbruken er såpass komplisert at jeg sliter med å forstå hva det egentlig betyr.

Jeg leser, men forstår altså lite og ingenting av det jeg nettopp har lest. Det kan være snakk om informasjonsbrev fra det offentlige, avanserte faguttrykk jeg av naturlige årsaker ikke har kjennskap til, og bruksanvisninger.

Før jul i fjor kjøpte vi ny elektrisk ovn som vi kunne frakte med oss rundt i huset, og sette opp i et rom for å få opp varmen.

En svart liten hendig og effektiv sak faktisk. Med den fulgte en bruksanvisning på størrelse med ei lita bok, samt en fjernkontroll. Bruksanvisninger sliter både gubben og kjerringa både med å lese og forstå, men etter å ha bladd oss forbi noen sider på kinesisk, engelsk, tysk, flamsk og hva det nå var alt, fant vi omsider noe mer forståelig på dansk.

Gubben satt med brillene på nesetippen, etter først å ha flydd huset rundt for å finne brillene sine som han er blitt temmelig avhengig av hvis han i det hele tatt skal se hva som står, og konsentrerte seg om instruksene.

Ikke så mange minutter senere la han «litteraturen» til sides, studerte varmeovnen med øyne og utforskende hender, og fikk satt den i gang. Enkelt og greit. Konklusjonen ble at bruksanvisninga stort sett omhandla bruk av fjernkontrollen, og derfor var unødvendig. Ovnen hadde av og på knapp, samt termostat, og det var tilstrekkelig for oss. I dag aner ingen av oss hvor fjernkontrollen er blitt av, og bruksanvisninga har lidd samme skjebne.

En venninne av meg jobber i hjemmetjenesten. Hun trives veldig godt i jobben sin og forteller om smått og stort i sin arbeidshverdag på en fornøyelig måte når vi møtes over en kaffekopp. Hun sier aldri noe som går på bekostning av taushetsplikten, mer om hverdagsutfordringer og andre dagligdagse ting.

I forrige uke var hun temmelig oppgitt etter at de ansatte hadde fått pålegg om å dele ut et informasjonsskriv til brukerne om en bestemt tjeneste etter et hastevedtak.

Av økonomiske årsaker ble noen av brevene tatt med uten å gå om posten, og det var greit nok. Brevet inneholdt ingen livsviktig informasjon, og vedtaket hadde ingen praktisk betydning for bruker.

Grunnen til at det likevel skulle ut til brukere av hjemmetjenesten var at det var informasjonsplikt. Etter turen rundt i bygda opplevde både hun og hennes kolleger oppskjørtete brukere som spekulerte seg nesten blå på hva dette brevet egentlig betydde, og hun som satt på kontoret ble nærmest nedringt de neste dagen av pårørende og andre som ikke helt forstod hva denne informasjonen egentlig var.

«Må det være så innmari vanskelig?» sukka hun oppgitt over kaffekoppen der vi satt. Strengt tatt hadde altså den informasjonen ingen betydning annet enn for rutinene i administrasjonen, som igjen var pålagt dem fra et enda høyere hold. Tullete så det holdt ble vi enige om der vi satt.

Det ble altså lest og ikke forstått, og det var hensikten. Min svigermor blir helt fortumla når det kommer sånne brev til henne fra NAV, hjemmetjenesten, sykehuset eller andre. Ofte er språket vanskelig og det å vite hvordan en skal fylle ut et skjema for eksempel, krever nesten fagekspertise. Hvilke rubrikker en skal skrive hva i og skrive under blir nesten uoverkommelig.

En kan lese og spekulere og skjønne lite og ingenting. Ordlyden i de ulike feltene er nesten identisk, med små nyanser som det er lett både å overse og misforstå. Min bedre halvdel sammenligner sin mor med 80 tallets kjente «telefonterrorist» Svein Høgda.

Så snart et sånt skriv dumper ned i postkassen så er kjerringa på tråden. Jeg skjønner henne faktisk veldig godt, for det oppleves både ubehagelig og til tider nesten uoverkommelig å ha sånne ting liggende utover seg. Å få det ordna opp og ut av verden gjør at hvilepulsen kommen ned på normalen igjen, og hodet blir litt mindre kaotisk.

Men dette med byråkrati gjør verden mer komplisert både for den ene og den andre. En kan saktens flire av bilder som viser et godt voksent menneske som skal betale regninger på nett og putter hele giroen inn i det eneste hulrommet som fins på elendigheta, nemlig diskstasjonen, men jeg garanterer flere enn undertegnede har klødd seg i hodet over en datamaskin uten nettilgang og kilometerlange KID nummer.

Verden var enklere da en kunne lese og en forstod meninga med det som stod skrevet, og innimellom kan en undres på om alt kan kalles framskritt.