Av Maj-Britt

Svorkdal Hess

Allerede etter tre hundre meter var både kjerringa og føttene surna…

Bakglatte ski er det mest demotiverende som fins, og tar bort alt som eventuelt måtte være sneven av skiglede. Støtteapparatet og smøreteamet hadde fått opp litt større fart, men eimen av dårlig stemning nådde visst fram, for han slakka nokså fort av på farten.

Jeg nærmest hveste fram at det fikk være grenser for å bomme med smurningen når føret er idiotsikkert på minus, nysnø og blå Swix, men skogens dype stille ro hadde visst inntatt hjernebarken til turfølget, for jeg ble bare rolig bedt om å ta av meg skia sånn at han fikk mulighet til å rette opp den fatale smørebommen.

Her må jeg straks ile til og si til mitt forsvar at det faktisk hender jeg smører ski sjøl også, men det er grenser for hvilke viktige oppgaver en skal frata husets overhode.

Skismøring og bil – der snakker vi fagekspertise. Turen vi ofte tar på vinters tid er oppover bakke på tur ut, og nedover på tur tilbake til bilen.

Jeg får faktisk foruroligende fort god nok gli, så det er feste som er viktigst for min del. Nå har jeg fått med meg at det er felleski som er det eneste saliggjørende, og det skal sies at vi har gjort noen tapre forsøk.

Min tålmodige treningskompis har faktisk kjøpt felleski til kona, men hun er for tjukk. Altså de skia han har kjøpt passer ikke min kroppsvekt, det er for lite spenn i dem visstnok.

Fjæra av ei datter som veier minst tjue kilo mindre enn sin mor, har brukt dem, men også hun mente det var håpløst å både gå og renne på de plankene.

For min del så gled de bakover oppover og lugga heftig nedover, apropos å bli sur… De er avertert på Finn.no, så løp og kjøp sier jeg bare.

Nei godt smurte ski er genialt, og det har virkelig vært utrolig stabilt og godt skiføre i vinter. Det er ikke snakk om store summer i innkjøp av smurning heller, men jeg fikk faktisk min egen smørekoffert i morsdagsgave. Kan det kanskje være et hint?

Jeg har ikke brydd meg om å spørre så mye om akkurat det, men det er godt mulig. Det er i hvert fall helt sikkert at det må være lov å bli litt misfornøyd for en stakkars amatør, når en ser og hører på proffene hvordan de klager.

Der er det ihvertfall ikke snakk om manglende støtteapparat og lite ressursbruk. Etter den siste langrennsøvelsen for mennene under årets OL var det skia som fikk skylda for en sur femteplass. Det er fullt forståelig at bare gull er godt nok, men ikke fullt så lett å begripe at det i det hele tatt er mulig å bomme med smøringa.

Det er brukt over sju millioner blanke norske kroner på fluor, glider, rubbing og smurning. Et titalls skipar til hver utøver er testa i det vide og i det brede, gli, feste, spenn, struktur og hva det nå heter alt. Likevel så klarer de altså det kunststykket å bomme med gli og feste??!!

Forstå det den som vil. Etter den første langrennsøvelsa under året OL hørte jeg i «mix - sone» at det var håpløst å gå da det var fire ulike typer føre underveis, det er klart det kan være utfordrende.Men det må da om ikke annet være likt for alle som går i de samme løypene eller?

Med fare for å bli stempla som patriot, våger jeg meg likevel til å si at alle skulle vært mer som Marit Bjørgen. Jeg bøyer meg i hatten for den dama, og skulle virkelig ønske flere hadde vært som henne.

Med ski på beina er nok det for mye å forlange, mer som det hun er som menneske, for der snakker vi virkelig heil ved. Hun er individualist, men veldig klar over at også da er et godt lag rundt superviktig. Hun bygger relasjoner, er ydmyk, lytter til de andre og bryr seg om at de hun har rundt seg har det bra.

Da de tok bronse på sprint stafetten var makkeren opptatt av at hun var blitt hindra underveis og at glien på skia ikke var så optimal som den burde ha vært. Marit var like blid, og sa til horden av journalister at den dagen var det to andre lag som var bedre enn dem – ferdig snakka.

Så enkelt, så viktig, men visst fryktelig vanskelig. Min oppfordring til Ole Mic Thommesen, Tom Tvedt, Donald Trump og Kim Jung Un, og veldig mange andre – lytt og lær av skidronninga fra Rognes.

Det er ikke bestandig det lønner seg å stå med lua i handa og innrømme sine svakheter, mangler og nederlag. Men noen ganger er det faktisk noe av det smarteste en kan gjøre. Hovmod står som kjent for fall.