Det har i alle de år blitt snakket om at nordmenn er født med ski på beina. At det å stå på ski er det mest naturlige for oss.
I barndommen sto jeg en del på ski. Jeg deltok i en del skirenn og kretsrenn, hvor den største gleden var å komme i mål og å få varm saft. Etter at jeg passerte den alderen, har det blitt mindre ski på meg de siste årene. Langrennsskia ble bytta ut med alpinski. Men alpinskia ble også fort lagt på hylla.
For to år siden ble jeg utfordret til å gå Skienern. Når andre sa ja, kunne ikke jeg være dårligere. Men siden jeg passerte målstreken for to år siden, har jeg ikke gått på ski. Helt til i helga.
I nydelig vær og forhold som kunne minne oss om en god påske, tok jeg fatt på turen til Lundalen. Første del av turen gikk greit, for jeg hadde tatt med meg de smørefrie skiene mine. Trodde jeg. Da jeg måtte gå fiskebein i en liten oppoverbakke, måtte jeg tenke meg om to ganger om jeg hadde tatt med meg de rette skiene. Jeg slo fort fra meg tanken og fortsatte. Men da jeg skulle karre meg opp til pauseplassen, utenfor sporet, fikk jeg store problemer.
To fall og en god del minutter senere, hadde jeg kommet meg opp til bålplassen. Og det var da vi fant ut at jeg hadde gått på smøreski, uten smurning, i et par kilometer. Latteren satt løst blant turfølget, og jeg kunne ikke annet enn å flire med.
Etter pausen fikk jeg et godt lag med smurning på skia og kunne lettere til sinns ta fatt på siste del av turen, som ble en riktig fin fornøyelse. Etter cirka en mil på ski, føler jeg at jeg er ferdig med kvoten min på ski for i år. Men hvem vet, kanskje har jeg blitt bitt av langrennsbasillen?