Det er enda godt at fotballen har begynt å rulle igjen. Hvis en stakkars sportsidiot ikke hadde hatt Eliteserien og sett fram til i disse vanskelige tider, så er det sannelig ikke så sikkert å vite hvordan det hadde gått.

Det har vært en tung vår. Først måtte vi lide oss igjennom en gråtkvalt pressekonferanse, der kongen av skiskyting i en alder av førtifire år hadde kommet til den triste erkjennelsen at han måtte legge børsa bort for godt.

Bjørndalen som hadde gitt verden mange fantastiske og spennende opplevelser i store mesterskap over mer enn to tiår hadde problemer med hjertet, så om lysten var aldri så stor så valgte han altså å lytte til legene og avslutte karrieren som skiskytter.

Ikke før var blitsregnet stilna og blekket tørka i de store mediehusene, før en trofast sofasliter fikk et enda større sjokk; dronning Marit fra Rognes valgte å avslutte karrieren etter en formidabel sesong.

Nyhetsbomben slo ned i de norske hus og hytter etter at hun hadde feid rundt i løypene i Alta og tatt sitt tjuefemte NM gull. Også hun har en formidabel karriere å vise til med medaljer av edleste valør i flere store mesterskap, både OL og VM, også hun hadde besørget nasjonalfølelse og forsvart Norges ære som skinasjon i femten år.

Nesten ikke et øye var tørt da hun gjennom en hel fredagskveld dedikerte sin flotte skikarriere til hele det norske folk, med sitt eget hedersprogram på NRK. Hun er utrolig sympatisk, jordnær og likandes den dama, ingen tvil om det.

Det var nok flere enn meg som mista trua på norsk skisport i framtida, da det ble kjent at hun la langrennsskia på hylla for godt. Hun ønska seg søsken til Marius og mer tid med en toåring som er så nydelig søt at en stakkar helt uten noe som helst slektskap til lysluggen, nesten kunne kjenne på hvor vondt det måtte være å pakke treningstøyet og reise ifra han.

Hvem skal nå hente hjem gullmedaljer til Norge under store mesterskap? Lokomotivet fra Rognes har vært stødigheta sjøl i så måte og sikra oss mer medaljer enn vi hadde drømt om.

Men alt har en ende og pølsa har to, så også med en idrettskarriere. Den er tilmålt for de aller fleste. Men tror dere ikke forsyne meg at det toppa seg helt da Hegle Svendsen gikk ut og annonserte at også han la opp og avslutta sin karriere i skisporet med geværet på ryggen. Noe så nøfyse som Ludvig i Flåklypa brukte å si når han syntes verden rundt han begynte å bli i nifseste laget.

Enda en stødig idrettshelt som la inn årene. Dronning Elisabeth refererte i sin tid til sitt «annus horribilis», så langt har dette vært en slags «noster horribilis» - den fryktelige våren da alle våre idrettshelter valgte å ta ifra oss gleden ved å benke oss foran skjermen og se spennende internasjonale idrettskonkurranser, der seieren ble vår nesten uansett.

Ja for det er lite tvil om at det er mye mer underholdende å se idrett på TV når vinneren med stor sannsynlighet blir norsk? Jeg synes i hvert fall det, medgangssupporter som jeg er. Vi får vel bare trøste oss med gamle idrettsprestasjoner heretter og hvile som best vi kan på gamle laurbær.

Nyhetene om helter som velger å avslutte en suksessrik idrettskarriere får meg til å tenke på uttrykket «som å hoppe etter Wirkola». Hvor ofte har ikke det blitt sagt i alle de åra etter at den godeste Bjørn Wirkola avslutta sin hoppkarriere, etter at han blant annet som eneste nordmann noensinne hadde vunnet hoppuka tre år på rad sist på 60 tallet?

Visst er det krevende å overgå sånne prestasjoner, men fantastiske idrettsutøvere beviser gang etter gang at det faktisk er mulig å gjøre nettopp det – både og hoppe godt og lande perfekt.

Vi har Karsten Warholm som ble verdensmester i noe så unorsk som 400 m hekk. Vi nordmenn har ikke akkurat feid over internasjonale friidrettsbaner opp gjennom åra, men 22 åringen fra Ulsteinvik greide altså å sette lille Norge på kartet i en idrett der ingen nordmenn tidligere har prestert noe som helst, i hvert fall ikke av internasjonalt format.

Sondre Norstad Moen satte Europeisk rekord på maraton da han løp i Japan, så trønderen har virkelig tatt opp arven etter Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. Og til vinteren kommer Therese Johaug tilbake til skisporet, og hun har garantert mye hun skal bevise når hun stiller til start igjen i nasjonale og internasjonale mesterskap.

Det ordner seg nok for oss patriotiske medgangssupportere i fortsettelsen også. Om noen helter takker av så får vi heldigvis fram noen nye. Det har vist seg gang på gang at det faktisk er mulig å hoppe godt også etter Wirkola.

En usedvanlig sympatisk østerisk hopptrener har bevist det flere ganger, trass i mange magre år, at til og med norsk hoppsport lever i aller beste velgående og presterer godt, både individuelt og lagmessig. Spiller Rosenborg dårlig, så har vi alltids Ranheim, og det kan sannelig hende at Petter Northug også stiger som en fugl Phønix opp av asken og stiller til start sammen med Sunda gutten fra Byåsen.

Tror sannelig min hatt det kan bli litt av hvert å glede seg til på idrettsfronten jeg.