Torsdag 1. november kommer verdens største wrestlingforbund, WWE, til Norge for første gang. Showet holdes i Oslo spektrum og dit skal selvsagt jeg. Jeg fikk min første introduksjon til wrestlingverdenen på andre halvdel av 90-tallet, da jeg tilfeldigvis kom over en episode av WCW Monday Nitro på TNT. Pyroen, fargene og de larger-than-life wrestlerne fascinerte meg fra første sekund.
Senere oppdaget vi (jeg og et par kamerater) at Nitro ble sendt midt på natten på tysk tv, selvsagt dubbet med tyske kommentatorer. Selv om vi ikke forsto mye av hva som ble sagt, var det ingenting som kom i nærheten rent underholdningsmessig. Karakterer som Sting (min all-time favoritt), The Outsiders og Ric Flair la grunnlaget for det som har blitt en livslang kjærlighet og fascinasjon for en bransje som aldri helt slo gjennom i Norge.
Dagens scene er helt annerledes enn det var før i tida. Wrestling har blitt barnevennlig, stuerent og... kjedelig.
De fargerike og interessante karakterene og de veldig engasjerende historiene, som fikk millioner av fans til å benke seg foran TV-en under the monday night wars, er erstattet med gråstein. Kampene er kanskje bedre i dag rent teknisk, men historiene som ble fortalt og den fandenivoldske innstillingen til konkurrentene WWE og min kjepphest WCW skapte det som i mine øyne var tidenes tv-underholdning.
Trolig får vi aldri igjen oppleve hype på nivå med den som ble generert i forkant av Starrcade 1997, hvor Sting gjorde sitt comeback mot Hulk Hogan. Så får det så være at kampen ikke levde opp til den hypen. Det er historien som er viktigst, uansett.