Det triste faktum er at det ennå gjenstår seks uker før jeg kan logge av, iføre meg hvite sokker, stikke føttene i sandalene – og ta ferie!
Fortjent eller ikke, det skal uansett bli godt med noen fridager, og så får tiden vise om det blir late dager, eller noe helt annet. Jeg frykter det verste, for informerte kilder kan fortelle at blondinen sysler med planer om å pusse opp badet, skifte takrenner og nedløp og ellers iverksette annet forefallende arbeid, og det før vinteren setter inn.
Jevnlig vedlikehold må til, det skjønner da alle som har hus å ta vare på. Ja, til og med gubben med ti tommeltotter er innforstått med dette sørgelige faktum.
I tillegg til å ta ansvar for at noe blir gjort med hus og hjem, er selvsamme fruentimmer glad i å dra på tur. Pussig nok reiser hun gjerne i tospann med undertegnede, selv etter alle disse årene. Så på tross av oppussingsplanene, ser jeg slett ikke bort fra at vi etter hvert pakker hver vår koffert og setter kurs for verden der ute, sånn ut i august eller september en gang.
Vi reiser som regel på det vi trygt kan kalle lavbudsjett, og er også samstemte i at hotellets fasiliteter ikke er avgjørende for en vellykket reise. Vi er jo aldri på rommet likevel, så det eneste vi krever i så henseende, er at det er noenlunde rent, har en akseptabel madrass og en velfungerende dusj. Pluss en balkong med plass til to - og kort vei til stranda.
Vi har vært velsignet med sydenvær helt siden i mai, og selv om det er varmt på dagtid, pleier det å kjølne betraktelig når sola går ned. Da blir sene kveldstimer i det vi med fellesbetegnelsen kaller Syden, en sakral opplevelse, selv for en villagris fra Berkåks beste vestkant. (jif)