Opdalingen har skrevet mye om 12 år gamle Emma Aasbakk Engen, som har viet mye av sin tid til å hjelpe sykehusklovnene. På Rennebumartnan var hun årets martnasgjest, og fikk, fortjent, både heder og ære for det hun har gjort.

Engen satte seg opprinnelig et mål om å samle inn 2000 kroner til de fantastiske klovnene, som sprer litt glede i en vanskelig hverdag for mange barn. Gjennom innsamlingen på Rennebumartnan har hun nå passert 200 000 kroner – en helt utrolig dugnadsinnsats fra den unge jenta.

Dette er penger som kan komme til nytte for alle barn og unge, som av ulike grunner må tilbringe tid på sykehuset i Trondheim.

Engen gjør ikke dette for oppmerksomhet, hun gjør det ikke for heder og ære, selv om det er helt fortjent at hun får alt dette på Rennebumartnan og gjennom medias dekning. Emma har et tvers igjennom godt hjerte. Hun har omtanke og medfølelse for andre i en situasjon lik den hun selv er i.

Nettopp derfor er det også så fortjent at hun fikk overrakt en premie også – en tur for to til Disneyland i Paris. Det er fullt fortjent, jobben hun har gjort kan tjene som inspirasjon for alle oss andre, i et bruk- og kast-samfunn, der vår egen vinning ofte står i fokus.

Med sin person og sitt prosjekt var hun også en utmerket martnasgjest, som på mange måter symboliserer det Rennebumartnan egentlig er – hjemmelagd og solid håndverksarbeid.

Så får vi håpe at martnan også profitterte noe på den lokale vrien som var en del av temaet i år. Dessverre for Rennebumartnan, så regnet åpningsdagen delvis bort. Tallenes tale er ikke klare for årets festival, men det blir stadig tøffere å holde koken. Marit Bjerkås åpnet martnan med å si at hun aldri har opplevd noe annet enn at det er martna på Berkåk. I 33 år har dugnadsinnsatsen holdt det i live. Det er en god prestasjon, selv om det har vært røde tall i flere år.

Nå blir det viktig for Rennebumartnan å tenke nytt. Det er noe som heter «alt til sin tid». For å unngå å gå inn i tiden, så bør jobben mot neste år starte snarest mulig, med en real rundvask. Hele konseptet bør røskes opp, steinene bør snus for å se etter forbedringspotensial, så bør steinene legges på nytt igjen. I et så innarbeidet konsept er det de små detaljene som teller. Det blir viktigere for hvert år som går at man ikke fortsetter med «same procedure as last year». Da kan det bli bråstopp på det fine arrangementet.