Uendelige muligheter

Tre av de fem "brøyterne". Fra venstre: Per Henrik Vognild, Geir S. Jacobsen og Haldor Toftaker.   Foto: Jan Are Melgård

Meninger

Det er vel ingen sak i Oppdal det er skrevet flere ord om i nyere tid enn skiløypa i Gjevilvassdalen. Side opp og side ned. Gjennomtenkte kommentarer eller tilfeldige replikker. Saklig eller usaklig. Vi har kanskje lest det aller meste og kjent på kroppen hva mange mennesker mener og føler om oss og skiløypa i Gjevilvassdalen.

Så er det endelig ett menneske som spør hvorfor vi «brøyterne» gjør det vi gjør. Et slikt ærlig spørsmål – uten vonde ord - fortjener et svar:

Det å eie en eiendom innebærer både rettigheter og plikter.  Grunneierne har arvet en eiendom i Gjevilvassdalen, gjerne fordi den er en del av en gard. I Gjevilvassdalen finnes setre, skogteiger, dyrkamark, beitemark, hyttetomter, hytter - ja til og med helårsbolig. Eiendommene går i arv og vi ser det som vår plikt å forvalte eiendommene på best mulig måte, også med tanke på våre etterkommere. Derfor har vi også valgt å gå så langt som til Høyesterett.  Og vi har fått bekreftelse i Høyesterett om at vi har vår rett til å holde veien åpen og tilgjengelig hele året; Gjevilvassvegen er en næringsvei og en helårsvei.  

Gjevilvassvegen er en næringsvei bygd i fellesskap av grunneierne. Før veien ble bygd gikk transporten på isen med hest og slede eller i skogsterreng og etter såkalte vinterveier. Etter at vatnet ble regulert først på 70 - tallet ble isen utrygg og umulig å benytte som vintervei. Etter Drivaskjønnet av 1975 fikk Gjevilvassvegen status som vintervei, etter Oppdal kommunes presisering. Dette er beskrevet i Drivaskjønnet, og det er nettopp denne reguleringen av Gjevilvatnet som har generert gode årlige inntekter for Oppdal kommune.


Skiløyper har det vel alltid vært i dalen på vinterstid. Etter at noen fant opp skiene er det helt naturlig, ong like naturlig er det å gjerne benytte traseer i landskapet som allerede er utviklet. Så er det også riktig at veien ble brukt mer eller mindre som skiløype i cirka 40 år. Men denne skiløypa har aldri vært akseptert av alle grunneierne.

«Allemannsretten» og «flertall» har vært brukt som argument for å opprettholde skiløypa. «Allemannsretten» gir rett til å ferdes over andres eiendom, men når ferdselen er organisert eller kommersiell gjelder regler om at frivillige avtaler fra alle berørte grunneiere må være på plass. Når det gjelder «flertall» har vi i Norge et lovverk som ivaretar et mindretall, et såkalt mindretallsvern for å hindre at man blir overkjørt av flertallet. Det betyr i praksis at rettigheter knyttet til eiendom ikke endres selv om man har et flertall i ryggen.

Vi som i dag omtales som «brøyterne» har helt siden første gang vi ytret oss i gruppe vært opptatt av at det skal være mulig å ha skiløype i Gjevilvassdalen - selv om vi ønsker å holde veien åpen på vinterstid. Vi har sendt brev etter brev til Oppdal kommune ved ordførere og rådmann der vi har foreslått alternative traseer som vi mener er gunstige. Vi har dessverre aldri følt at vi har blitt tatt på alvor.

En ekspropriasjon er på mange måter aller siste utvei; alle andre løsninger skal være prøvd før man går så langt som å tvinge gjennom en ekspropriasjon.  Tvang skaper konflikt, frivillighet skaper muligheter. Vi føler at det fortsatt finnes mange muligheter for å få til både skiløype og vei i denne vakre dalen.

Avslutningsvis vil vi gjerne sitere Fylkesmannen: «Det vil være nesten uendelig med mulige traseer for en skiløype i naturen.»


Med vennlig hilsen fra «Brøyterne»