Museet, nok en gang…

Daglig leder Inge Lauritzen ved Oppdal kulturhus svarer Jostein Ervik som jobber på Oppdalsmuseet.

Daglig leder ved Oppdal kulturhus, Inge Lauritzen, har skrevet dette leserinnlegget.  Foto: Jan Are Melgård

Meninger

I et leserinnlegg 14. mai velger tidligere ansatt ved Oppdalsmuseet, Jostein Ervik, å holde liv i gamle misoppfatninger om hva som har skjedd ved Oppdalsmuseet. Nå benyttes trefelling på museet som anledning til sukke høylytt over endringer, synet på frivillighet og hvor storveis alt var så lenge man fikk holde på uforstyrret av andre.

Det er fint at folk har meninger om museet. Det er en viktig samfunnsinstitusjon i bygda som skal forvalte vår felles kultur og historie. I fjor vår ble det lagt fram et saksframlegg og en utredning for kommunestyret som bl.a. tok for seg det som har skjedd på Oppdalsmuseet de senere årene, og som også løftet fram viktige utfordringer og problemstillinger vi står ovenfor. Det er nok ikke mange som har satt seg inn i dette. Likevel registrerer vi hvordan folk i avisspaltene og i sosiale medier uttaler seg skråsikkert om museet, museumsdrift og ansatte på museet. Man skulle jo tro at folk som har noen år på baken skjønner at en sak gjerne har flere sider, og at det som framstilles som en «sannhet» slett ikke trenger å være det?

Ervik velger nok en gang å fremstille dette som at museets administrasjon er imot frivillighet. Dette er så feil som det kan bli. I samme avis som hans leserinnlegg er det paradoksalt nok et oppslag med undertegnede hvor jeg i egenskap av frivillig leder i idretten presenterer planene om fotballhall. Jeg har ellers vært trener, tillitsvalgt og frivillig i flere idrettslag, 4H, korps, politikk, venneforening og næringssammenslutninger.

Tuntreet på Oppdalsmuseet står fortsatt i beste velgående.  Foto: Privat

 

Sannheten er at en gruppering av frivillige sjøl har valgt å stå utenom, boikotte aktiviteten og gjentatte ganger ytre seg negativt om museet. Det er deres valg. Vi har flere ganger invitert dem til møter og dialog, og vi har invitert dem til å være med som frivillige. Vi har anerkjent arbeidet som har utført med ros og klemmer, æresmedlemskap og nominasjoner til kulturpriser. Vi har hatt egne dialogmøter, de har vært representert på styremøter og det har hele veien vært åpne dører. Hver uke satt de sammen med våre driftsansvarlige, bl.a. Ervik, og diskuterte aktuelle oppgaver og løsninger. De hadde stor frihet, og noe av de siste de initierte og jobbet med var seterfjøset. Dette ble fra administrativt hold applaudert og tydelig satt pris på.

Ervik skriver vakkert om samarbeidet med Oppdal kommune. Det er historieomskrivning, for å bruke et mildt uttrykk. Sannheten er at Oppdal kommune sine krav om tydelige planer og budsjett i fbm prosjekter ble ignorert. En representant for de frivillige hevdet så sent som i fjor at det bare var å få tak i hus så skulle de alltids demontere og sette opp. Pengene vil komme etterhvert hevdet han. Denne praksisen forventer man så at vår administrasjon og ansvarlige politikere skal slutte seg til. 

Da Oppdal kommune i 2014 også poengterte at museumsstyret kun var et rådgivende organ, ikke et besluttende, så kokte det over blant ansatte og noen frivillige. De kunne ikke hurtig nok komme seg over til kulturhuset. Så tar vi over i 2015. Inn kommer bygdas fremste kapasitet på museal virksomhet. Hun er ikke bra nok. Så tar hennes assistent over. Hun er heller ikke bra nok. Deretter får i tur og orden undertegnede, styret, politikere og kontrollutvalget i Oppdal kommune det glatte lag. Det er alltid de andre det er noe med. Merkelig det der…

Både Ervik og kjernen av frivillige har sagt at de vil tilbake til rådmannen. Til tross for gjentatte oppfordringer er det ikke fremlagt faglige begrunnelser for et slikt grep. Skal det bli mer penger? Mindre krav om å følge budsjett? Mer frihet til frivillige og mindre styring? Skal det museumsfaglige og profesjonelle fokuset svekkes? Mindre konflikt?

Da frivilliggrupperingen ga seg høsten 2018 sa de det var beslutningen om Stuggubua og kravet omkring helse, miljø og sikkerhet som var utslagsgivende. Stuggubua har jeg redegjort for i et leserinnlegg tidligere i vinter. Der er beslutningen basert på museumsfaglige, økonomiske og praktiske hensyn. At jeg må forsvare at jeg tar HMS på alvor, at det skal være trygt for en pensjonist å utføre arbeidsoppdrag på museet, viser vel først og fremst hvor langt noen vil gå for å ordne ufred.    

Det har deretter og i løpet av det halvannet året som er gått vært skyldt på en rekke forhold. Har man en grunnholdning som går på å lete etter «feil», så finner man alltids noe, og her har noen av de frivillige tilsynelatende vært uten hemninger. De har lagt seg borti private avtaler, de har tatt imot og holdt donasjoner til museet hemmelig, de krever at ansatte må sies opp, de siterer fra møter de ikke har vært tilstede på, vi tillegges ord og handlinger vi ikke kjenner oss igjen i …   

Ingen er utestengt fra museet. «Et tredvetalls mennesker», skriver Ervik. Er det virkelig noen som tror at 30 personer i alderen 65-90 år har helt lik oppfatning og engasjement i denne saken? Når «Oppdalsmuseets Venner» kollektivt holder seg unna, så skyldes det en kjerne av personers strengt organiserte boikott. Vi har hatt gråtende pensjonister på besøk som savner det sosiale fellesskapet. Vi har hatt frivillige som i hemmelighet har hjulpet til. De vet at dette ikke skyldes museets administrasjon. Hvis det å felle fem trær er «en skam», hvordan skal man da omtale en slik boikott? Hvorfor ikke gjøre det så enkelt at den som ikke liker museet i sin nåværende form finner noe annet å gjøre? For det er vel ikke sånn at noen her tror de har eiendomsretten til museet i egenskap av å ha utført frivillig arbeid?

Dette handler om elementær rolleforståelse. En frivillig medarbeider, enten man er på museet, kulturhuset, Sanatelltunet, BOAS eller andre steder, stiller opp til det beste for den saken og den institusjonen man støtter. Man har som frivillig faktisk ikke noe å si når det kommer til saker som omhandler personell, økonomi, investeringer, prioriteringer og representasjon. Dette er styrets og den administrative ledelsens ansvar og beslutninger. Det er disse som er i formell posisjon og som i neste instans står ansvarlige overfor generalforsamling og kontrollutvalg. Leders styringsrett og styringsplikt er helt elementært i arbeidslivet.

Flere frivilliggrupperinger støtter opp om arbeidet som foregår på museet og vi har god dialog. Det er fem ansatte tilknyttet museet og arbeidsmiljøet er bra! I løpet av vinteren og våren har de satt i stand magasinet i kjelleren på Skjørstadstuggu og gjort et storløft når det kommer til registrering og oppbevaring av tekstiler. I tillegg er det utført masse annet godt arbeid på arrangement og vedlikehold. Hvem som helst er velkomne til å komme og se!

Vi ønsker oss mange frivillige! Hvis noen er interessert i museumsarbeid, museal drift og forvaltning av vår felles arv på dette området, så meld deg til innsats. Vi har en rekke spennende utfordringer og problemstillinger som vi gjerne må få engasjement rundt. Se hjemmesida vår! Alle som er historieinteresserte bør slutte opp om museet og bidra til konstruktive og gode løsninger.


Blir det ikke forandring nå «dør» Oppdalsmuseet

I disse «koronatider» er det særs viktig at vi ser bakover og tar vare på de erfaringene vi fikk i fortiden.



Oppdalsmuseet er i gode hender

Mye av problematikken er nok knyttet til det som kalles rolleforståelse.